Jackie Ameri

Å kjempe og ikke gi opp er en del av DNA-et mitt. Jeg tiltrekkes av utfordringer der andre sier nei, og det er en viktig motivasjon for meg å vite at det er nesten umulig. Jeg ble født i Teheran akkurat da den iranske revolusjonen brøt ut. Foreldrene mine lærte meg å stå på egne ben, å ta ansvar og ikke stole på lov og orden. I barndommen ble jeg kastet rundt mellom forskjellige skoler og måtte klare meg uten faren min, som var på flukt, i lang tid. Samtidig ble jeg fortalt at jeg skulle late som om alt var bra. I dag, som gründer og administrerende direktør, bruker jeg teflonen min til å møte utfordringer. Å kjempe og ikke gi opp er en del av DNA-et mitt. Jeg tiltrekkes av utfordringer der andre sier nei, og å vite at det er nesten umulig er en viktig motivasjon for meg. Akkurat som familien min klarte å flykte til et tryggere land, Sverige, har jeg også en optimisme - på grensen til overtro - om at ting vil ordne seg til slutt hvis man vil det nok. I ungdommen mistet jeg en nær slektning til multippel sklerose (MS), noe som påvirket meg dypt. Det motiverte meg til å bli forsker for å finne kurer for uhelbredelige sykdommer. Selv om jeg ikke var av den akademiske typen, kjempet jeg meg til en doktorgrad fra Lunds universitet. Etter totalt 10 års forskning lyktes jeg endelig med å utvikle insulinproduserende celler. I løpet av de samme årene ble jeg også mor, pendlet mellom Danmark og Sverige og jaktet på finansiering til virksomheten min, noe som bidro til selvbildet mitt som en kriger. Celleterapi for type 1-diabetes er nå mitt oppdrag som administrerende direktør og grunnlegger av Pancryos ApS. Selv om det fortsatt er en del år før jeg kan feire 10-årsjubileet for selskapet Pancryos, kan jeg allerede se tilbake og innse at jeg er et eksempel på hvordan viljen kan seire til slutt. Jeg tror sterkt på at lidenskap og det å ikke ta «nei» for et svar er viktige ingredienser for å realisere drømmene våre.