Catalina Ciucu

Det jeg har oppdaget at jeg tenker mer og mer på, er begrepene ufullkommenhet, balanse og ærlighet. Ufullkommenhet: Som en generell regel setter flertallet standardene. Ofte blir disse standardene den rette veien, den ideelle veien, den perfekte veien. Ironisk nok har vi omfavnet ideen om at perfeksjon ikke eksisterer, men vi søker den konstant og ustanselig. Det vi ofte ikke klarer å innse, er at mange ting i livet er perfekt ufullkomne. Våre valg, visjoner, lidenskaper, ønsker, opplevelser, tanker, det vi liker og misliker kan være perfekt ufullkomne. Ufullkommenhet opprettholder balansen i livet og universet. Balanse: Det er mitt inntrykk at vi ikke snakker nok om balanse. Som mennesker har vi en indre tendens til å plassere oss selv i ytterpunktene. Vi bruker betydelig tid på å snakke og tenke på lykke og tristhet. Så utmatter vi oss selv av å føle dem, og ignorerer at det som faktisk gagner oss er balanse. Vanskelig å opprettholde og sannsynligvis umulig å holde uavbrutt, balanse er et behov vi bør flytte fokuset mot. Ærlighet: Jeg anser ærlighet som den høyeste formen for mot og en egenskap som gir ekte Power. Ærlighet er sterkt knyttet til å kjenne oss selv og forstå våre begrensninger, og er et verktøy fullt av Power for å navigere i livet. Det kan være byrdefullt å oppnå fordi det virker som en skremmende reise. Men når man først har blitt vant til å være ærlig, oppstår det en givende følelse som balanserer frykt med Power. Ærlighet-Ufullkommenhet-Balanse. Disse konseptene kan virke urelaterte, men for meg er de knyttet sammen. Når man er ærlig, beskytter man seg selv og har Power til å være tro mot seg selv, fri til å være den man er, selv om man er ufullkommen. Og nettopp dette er det som balanserer livet og motvirker standarder og stereotypier.