Anne Søgaard

Jeg går videre med lyset og hjertet, jeg kjemper for de ingen vil ha, jeg fortsetter, og jeg er utrettelig i min iver etter å tenne lyset for alle mennesker, for når vi setter lys på det gode i andre og møter andre med positive øyne, forandrer den andre personen seg. Jeg vet at vi kan forandre verden, og jeg tror på det. Vi må ta ledelsen og være snille rollemodeller og si høyt at jeg også er uvennlig noen ganger og sladrer og gjør andre venneløse. Å tørre å si at jeg også er en drittsekk og vise sårbarhet, men vi kan alle være hverandres vennlighetsambassadører. Jeg kjemper for at vi ikke skal putte folk i små bokser og lukke lokket slik at de ikke får puste og lyset slukner inni. Vi kan gi alle oksygen og lys og holde lyset deres brennende og ikke brenne ned selvfølelsen og selvbildet deres resten av livet. Å gjøre andre gode og gi dem den troen som har gått tapt, å løfte andre mennesker opp. Jeg har jobbet hardt for å tro at jeg ikke var for mye, for rar, for vill, for pratsom, hadde for mange meninger, når folk på min skolevei hadde slukket lyset mitt, men så møtte jeg folk som så på meg med kjærlige, snille øyne og trodde på meg, og de tente små lysglimt i meg, slik at det ble lys på veien, slik at jeg kunne kjempe for oss i Danmark, i verden, for å tenne andres lys, og gjøre verden til et snilt sted. I fremtiden vil den viktigste ferdigheten være å hjelpe andre inn i vennskap, for alt annet kan googles, men en venn som savner og ser deg kan aldri googles, og vi kan ikke leve og ånde uten relasjoner, uten psykisk trivsel.