Susanne Schustin

Jeg startet karrieren min med å jobbe innen global ledelseskonsulentvirksomhet. Ingen fortalte deg rett ut hva du skulle ha på deg eller hvordan du skulle oppføre deg, men vi endte alle med samme utseende og oppførsel. Vi var skuddsikre i vår profesjonalitet; elegante, uten skarpe kanter, kontrollerte og sylskarpe. Lederne mine var nesten utelukkende menn. Partnerne: menn. Prestasjonskulturer med 1:1-samtaler, halvårsevalueringer og årlige vurderinger. Mange systematiske muligheter til å fortelle oss hvordan vi kunne forbedre oss. Det var ikke før mange år senere at jeg så mønsteret - i øyeblikket var det bare én tilbakemeldingsøkt etter den andre der sjefen min eller partneren i hovedsak fortalte meg hva som var galt med meg. Hvordan jeg var for mye. Skremte folk. Hvordan jeg, med Taylor Swifts mye senere ord, trengte å roe meg ned. Jeg prøvde så alle slags anstrengelser for å tone meg ned. Helt til jeg var så intetsigende at jeg egentlig ikke likte meg selv lenger. Så da det endelig gikk opp for meg at de først og fremst snakket om seg selv, og at all tilbakemeldingen deres i hovedsak bare var meninger om hvordan jeg som kvinne burde oppføre meg for at de skulle føle seg bedre og tryggere og ha kontroll, sluttet jeg bare å prøve og begynte å være mitt autentiske jeg. Og for å være ærlig, det var da alle gode ting begynte å skje. Det viser seg at kunder, ansatte, kolleger og sjefer med færre usikkerheter er mye mer komfortable med mennesker som er sitt autentiske jeg. Ærlige. Åpne. «Det du ser er det du får» får faktisk folk til å føle seg trygge og få dem til å ville følge deg. Nå er jeg over 50 med 30 års erfaring bak meg, men likevel blir jeg belært av menn eller tilbudt uoppfordrede karriere- eller atferdsråd. Mønsteret er så åpenbart og gjenkjennelig at jeg synes det er morsomt. Heldigvis finner man denne selvgitte retten hos nesten alltid menn i min generasjon og eldre, og mindre menn som følger i deres fotspor.